Pistacchio

C`é una nota catena di supermercati, dove vivo, che ha scelto come slogan "det enkleste er ofte det beste", una frase che celebra la semplicità. A volte non serve seguire traiettorie complesse per arrivare dove ci si era prefissati, non servono armonie complesse, controtempi impossibili per creare una melodia capace di comunicare direttamente alla parte più nascosta di noi stessi.

La mia vita é sempre stata scandita dalla musica. La musica mi ha fatto superare tutti i momenti più difficili, accogliendomi come una cara amica, facendomi trovare un luogo confortevole e sicuro, un etereo safe place dove sparire per poi dopo un po' tornare, guarita, ad affacciarmi sulla quotidianità.

E no, io non suono. Anche se avrei potuto farlo, dato che ero una bambina prodigio, già all'asilo lo dicevano tutti. Chissà cosa si aspettavano da me. Senza una guida, senza un mentore, senza un adulto che fosse in grado di indicarmi la strada da seguire, quanto lontano avrei potuto mai arrivare? Non imparai mai a suonare uno strumento, nessuno me lo insegnò, ed io avevo altre cose a cui dedicare la mia attenzione. In realtà ne avevo già a sufficienza col cercare di galleggiare. La me stessa di allora era molto ingombrante, psicologicamente.

Per fortuna, la musica. La musica riusciva a calmarmi, e se stavo male alzavo solo il volume un altro po', e tutto quel rumore nella mia testa scompariva. Sceglievo generi sempre più assordanti, per zittire il resto. Chiudevo gli occhi e scomparivo in quelle melodie che sempre più spesso avevano iniziato a rasentare una vera e propria cacofonia.

Col passare del tempo, però ho imparato ad apprezzare anche il silenzio, e posso affermare con cognizione di causa che oggi sono innumerevoli i generi musicali che mi piace ascoltare, a volte anche distrattamente mentre mi dedico ad altre attività. Questo fino a poche settimane fa, quando sul mio cammino ho trovato il pistacchio.

Il pistacchio ha aperto una porta su luoghi che avevo dimenticato. Lui che neanche sa che esisto, eppure mi parla sottovoce delle mia paure, delle mie fragilità. É come se sapesse tutto, di me. Ed io ho paura. Paura che svanisca. Quando lo guardo vedo tutto il suo dolore, le incrinature, ed ho paura che vada in frantumi.

Vorrei dirglielo, che tutto questo dolore poi alla fine imparerà a conviverci, perchè non è che poi va via, ma non credo mi ascolterebbe. Anche perchè lo so benissimo com'è, naufragare nella tristezza, nella solitudine. In quello smarrimento che ti ferisce e ti sorprende allo stesso tempo. Lo so benissimo che anche quando ti squarcia l’anima ne inizi a dipendere, e scavi sempre di piú, fino a toccare il fondo. E quindi lo so che lui no, non ne vuole uscire, non ora. Lo so che vuole sprofondare, annegare, sciogliersi nell'agonia.

Ed a quel punto c’è solo una cosa che gli rimane: la musica, ed io non posso far altro che pregare che gli basti.  

Kultur og underholdning: kan vi skille disse to begrepene en gang for alle?

Å skille mellom kultur og underholdning er grunnleggende til å forstå hvor viktig det er å støtte det som danner, for å sikre en fornuftig utvikling til det moderne samfunnet.

Anna Maria Gentili ~ Lillehammer Blues
Akryl på lerret

For noen dager siden fikk vi beskjed av den amerikanske regissøren David Lynch var død, mannen som gjorde surrealisme levende igjen, og som lærte oss at en film kan være tolket på uendelig mange ulike måter, med historier, scener og karakterer som forble i våre tanker lang tid etter at filmen var over. Sorgen etter tapet av et så enormt menneske fikk meg til å reflektere over det faktumet at mange i dag stiller seg ukritiske foran alt de får servert fra ulike kilder, kommunikasjonsmedia, både sosiale og tradisjonelle (som for eksempel tv eller filmer), og at dette skjer fordi de såkalte kulturelle produkter kun reproduserer det alle er enige om, uten å utfordre det de fleste har blitt enige om (eller rettere sagt: det de fleste har blitt overbevist om å bli enige om). Dette fører til undervurdering av makta til kulturen, og derfor er det kultur det første som lider av økonomiske kutt, da trange tider kommer.

Et kritisk blikk på hva som skjer rundt oss, både i hverdagen og i et større, mer kosmopolitisk perspektiv, er dessverre ikke en evne vi mennesker er født med, siden våre instinkter er rettet til å overleve i harde miljø, jakte, holde varmen i kroppen.

Men hvordan kan vi trene vår hjerne til å tenke kritisk, til å ikke ta alt for gitt, til å sette det vi blir fortalt under et utforskende lys?

Rollen av scenekunsten

I mange tusen år har filosofien spilt rollen som veileder for fornuften, og allerede i den antikke Hellas, da menneskenes primitive behov var dekket, kunne filosofistudentene diskutere om større, dypere spørsmål, om livet, sorgen, lykke og døden.

Teaterforestillingene var den gang ikke en arena der stykkene ble fremførte med den eneste målet av å underholde publikummet, men alle tragediene og komediene bar en lang dypere mening og ikke så sjeldent også livslærdom. Historiene ble presenterte for tilskuere, som kunne kjenne seg igjen, føle på sin hud både spenninga eller smerten, og gå ut av teateret med tanker og utfordrende spørsmål, som satt i gang prosessen for en kritisk utvikling av sinnet.

Disse tankene fikk befolkningen til å sette spørsmål på det de trodde på, og på den virkeligheten de hadde akseptert som reel, og det er ikke uten grunn at idehistorien nådde ekstreme høyder i disse gylne årene.

Rollen til kulturen i et kontemporært perspektiv

Kulturen har i utgangspunktet fortsatt i dag rollen som provoserende og utfordrende styrke, selv om det som ofte skjer er at det underholdende aspektet tar mer og mer plass, frem til å erstatte den moralske delen helt. Når det offentlige er med på å støtte dem de kaller for kulturelle arrangementer og produksjoner, og som i utgangspunktet er eksklusivt underholdningsprodukter, gjør de befolkning, og nasjonen sjøl, en alvorlig og farlig bjørnetjeneste, og i tillegg til det er det lett for mange å merke dem som unødvendig bruk av felles penger.

Sterke kommunikatorer som eier forståelse av sosiale medier, kan lett manipulere et folk som ikke behersker den kritiske tenkningen, og vi ser resultater av dette i land som har satt underholdning foran undervisning og danning. Er vi i Norge i ferd med å befinne oss i den samme situasjonen? Er folk blitt redde til å reflektere over utfordringer og hinder som livet setter foran oss? Det virker som om mange velger å lukke øynene for verdens problemer, og prøver bare å drømme seg bort ved å fokusere oppmerksomheten på medioker underholdningsproduksjoner, mens de samtidig mister gradvis evnen til den kritiske tenkingen. Det er et stort behov for kulturelle produkter som fremmer refleksjonen og utfordrer folket til å tvile på sine egne oppfatninger. 

Det offentlige burde støtte, ikke minst økonomisk, denne delen av kulturlivet, selv om inntektene sannsynligvis er betydelig lavere enn de som følger mainstream underholdningen: en stor konsert, en revy eller et juleshow kan i utgangspunktet tjene inn nok penger til å finansiere seg selv, i form av billetts- og drikkesalg, mens en Kulturell forestilling (med stor K) som faktisk kan ha positive ettervirkninger på folkets tankeevne kan ofte bli fullført kun med offentlig hjelp. De kulturelle instansene som deler ut pengestøtte burde være i stand til å skille mellom kultur som danner og kultur som underholder, og støtte hovedsakelig den første.

Arven etter Lynch er konsentrert i akkurat dette: det er greit med underholdning, men hovedrollen til kulturen er å tvinge menneskene til å tolke og tenke selv, til å bygge egen visjon, egne perspektiver om virkeligheten.

Oscar 2025 (my previsions) ~ part one: Furiosa, a Mad Max Saga

 Tonight we saw Furiosa ~ a Mad Max Saga.

Ok, I’m a Hokuto no Ken child, and I just loved Mad Max, so I was a little afraid they would ruin it.

Well, they didn’t!

The world is so perfectly buildt, the environment, the mood, the characters..everything fit in, and wasteland has never been so true to itself!

🏜️

Anya Taylor Joy does an excellent job, in this role, as well as Chris Hensworth (I was a little doubtful about the last one, actually). 

🏜️

Am I smelling Oscar 2025 nominations here? Absolutely! Make up and costumes, of course, sound was amazing and the filming, along with the photography. I’m not sure about the performances, very good but maybe not so «strong» to reach the nominations level. 

🏜️

Looking forward to see if I guessed right!

 Happy st. Patrick’s day, everyone!

To celebrate this day I’m posting a throwback to my trip to Dublin, few years ago, with this photo shot inside the Guinness factory. As always I’m trying to investigate the origins of this day: we can easily find out that all we know about St. Patrick was written by the man himself, except the date of this death, obviously.

~
The Celts were celebrating spring equinox, as many other cultures around the worlds, in those days, so, by using the common practice of syncretism, there’s a huge probability that the date was later fixed by christians in a day preceding the spring equinox. Actually, even if people were unofficial celebrating St. Patrick in those days, the day was not fixed until the 17th century.
~
Btw, did you know that Guinness beer is now a totally vegan beer? It may sound strange to point that out, but if you watch at the ingredients list of many (MANY) other beers, you’ll find isinglass, a fish derivate hugely used to clarify the beer. Just check at carnivore.com, to find a list of all the vegan and non vegan beers, and your mind will be blown away.
~
But now: let’s enjoy st. Patrick day with friends and a glass of something good!

Slàinte!

Guilty Pleasure: Oscar Night 2023

As every year I wait in excitement for the Oscar night (even if often the movies I would like to see there are not nominated), but I still think it's fun to see who's winning, to try to understand the world we live in. The winners of the Oscar night are often the most "feelgood" and "politically correct" movies, so even if some of these may be good, they often aren't. The ongoing war in ucraine is of course influencing the nominees and the winners, and as always actuality is mirrored in moviemaking. the realism in movies is still going strong, as it should be. Just try not to just follow one stream of thought, try to think freely in any situation.

I've been guessing the nominations, and tried hard to watch as many movies as possible, even though here in Norway many movies'll come after their eventual victory.

So here it come my personal opinions on the nominated I got to watch. It may be a winner here, or maybe not. Enjoy the night, the red carpet, and try and watch some good movies, not only the "blockbusters", with huge productions and little meaning. Here we go!

Sanremo 2023 - considerazioni intorno ad un festival che è un'istantanea di un paese, nel bene e nel male.

Per me che vivo lontano dall’Italia da ormai 16 anni, Sanremo é diventato un’importante opportunità di mettermi à jour con l’attualità del mio paese, non solo per la musica ma soprattutto per tutto quello che orbita intorno a questo festival.

Per chi non lo sapesse (sto condividendo questo post con i miei amici norvegesi) il festival di Sanremo non è un festival della musica in genere, ma in particolare della canzone italiana. Scegliendo di utilizzare la parola “canzone” abbiamo già circoscritto il genere musicale protagonista di questi cinque giorni ricchi di eventi.

Le polemiche e le discussioni iniziano già diversi mesi prima, quando gli artisti in gara vengono annunciati, con gran clamore, durante il telegiornale di punta della principale rete pubblica. Questo perché la politica non vede di buon occhio artisti che possano mirare il loro ruolo di agenda setter. Utilizzare i media per veicolare gli argomenti di cui si desidera trattare dietro ai banchi del Parlamento non basta più quando artisti controversi calcano il palco di Sanremo, ed esprimono le loro idee sovversive liberamente (o quasi) davanti a milioni di spettatori.

Durante i cinque giorni di festival, uno share del 60% in media si è ritrovato davanti agli schermi (sia utilizzando tv tradizionali che altre piattaforme di streaming), ed un messaggio veicolato davanti a così tante persone assume un valore estremamente importante, nel bene e nel male.

I temi di quest'anno hanno generato discussioni nelle famiglie, nelle scuole, ai bar. Si è trattato di amore libero, prostituzione, di rabbia, depressione, relazioni in crisi che non si riesce ad affrontare e problemi familiari, tutti temi attualissimi messi in scena da attori (gli interpreti delle canzoni) che molto spesso li hanno vissuti, o li stanno vivendo in prima persona.

Mentre parte della politica si è concentrata a difendere la cosiddetta "decenza", un termine quasi obsoleto, che non saprei nemmeno più definire, dato che nel corso degli anni ha completamente cambiato il suo campo semantico (rendendolo ancora più difficile da difendere), quello che più mi colpisce è che non si dia la meritata attenzione ad un altro argomento, che è emerso violentemente da molte delle canzoni in gara.

I giovani italiani stanno gridando il loro disagio, in un mondo ancora gestito in maniera tradizionale, nel quale loro non si riconoscono, non trovano il loro posto. In molti si sentono sbagliati, non sanno cosa fare della propria vita. La depressione aleggia come un'ombra su di loro, ed anche se lo stanno denunciando a gran voce (soprattutto su TikTok e Instagram, i social più utilizzati dalla fascia sotto ai 30 anni), ho l'impressione che il focus degli "adulti" sia su altri aspetti della loro vita. 

I giovani hanno un'attenzione quasi maniacale nei confronti della loro stessa salute mentale, ne parlano di continuo, si sfogano, scrivono canzoni, producono podcast, TikTok, stories, provano a tirarsi su l'uno con l'altro. Vogliono sentirsi liberi, ma al tempo stesso hanno paura di essere giudicati, discriminati.

Tornando a Sanremo, penso che siamo giunti ad un punto dove la musica, ed anche gli outfit più o meno trasgressivi, dovrebbero passare in secondo piano, una volta che il vincitore è stato annunciato, per poi concentrarsi a guardare quello che trapela dal mondo dei più giovani attraverso la lente delle loro canzoni. Includere i giovani in questo festival, che fino a qualche anno fa faceva differenza tra i due mondi, quello dei "big", cantanti già affermati che lo utilizzavano come vetrina per mostrare la loro arte, e quello dei "giovani", che poteva rappresentare un trampolino di lancio per artisti sconosciuti, ha segnato anche un cambiamento di ruolo che non dobbiamo lasciar passare inosservato. 

Il festival è oggi più che mai una vetrina della nostra società, per via di quello che accade sul palco ovvio, ma anche per quello che accade dietro le quinte, ed ancora di più per il dibattito che genera nelle stanze della politica e tra la gente comune. Non fermiamoci alle apparenze, alle unghie lunghe di Rosa Chemical o alla rabbia (più o meno orchestrata) di Blanco: rendiamoci conto che per molti è un modo di esprimere il loro malessere, e che questo malessere é diffuso in gran parte della popolazione, soprattutto giovanile. A prescindere dal nostro genere musicale preferito, dovremmo tutti ascoltare cosa hanno da dirci.

Vi trenger en felles samtale om sosiale medier-avhengighet

Vi har universelle strategier for å begrense bruk av alkohol, tobakk og narkotika. Det er ingen grunn til at sosiale medier skal være et unntak, skriver Anna Maria Gentili. (January 2023)

Digitale teknologier har de siste årene fått gradvis mer og mer plass i hverdagen, fra den private sfæren til offentligheten og helt inn i skolevesenet.

Har teknologiprodusenter skapt en uerstattelig monopol på å tilfredsstille våre behov?

Når vi introduserer de digitale mediene i skolen, må vi sørge for at vi i tillegg til å gi de nødvendige ferdighetene til å beherske teknologien som et verktøy, gir elevene tilstrekkelig god undervisning om disse medienes rolle og funksjon i samfunnet. Mesteparten av kommunikasjon skjer i dag via sosiale medier, der barn og ungdom spiller alternative og ulike roller i forskjellige situasjoner, i søken etter sin egen identitet. Denne baserer seg ofte på bilder og videosnutter de eksponeres for på sosiale medier som Tiktok og Instagram.

Alle typer kommunikasjon skjer på den forutsetningen at de involverte, både produsenten og mottakeren, bruker samme type språk. Dette gjelde både ansikt til ansikt og for mediert utveksling av informasjon. Det er da nødvendig å kunne benytte seg av samme teknologi som alle andre, og de store teknologiselskapene har jobbet lenge for at de fleste har blitt avhengige av dem i hverdagen. Mange unge blir fremmedgjort Kroppsspråket, som er en viktig del av mellommenneskelig kommunikasjon, er ikke lenger mulig når man skriver til hverandre, og emojis er kun en delvis erstatning.

De eneste som virker oppmerksomme på dette, er de som fortsatt er skeptiske til de nye teknologiene, hovedsakelig eldre som oppfatter sosiale medier som tomme og overfladiske, og frykter at kontakt i den virkelige verden gradvis forsvinner. Men de er ikke de eneste. Forskning viser at ikke alle ungdommer føler seg hjemme i denne delingskulturen, og at noen av dem føler at presset for å alltid måtte sammenligne seg selv med andres utseende og liv, som på sosiale medier ofte er overdrevet, er dypt unødvendig.

Mange som sletter kontoene sine føler seg bedre og får mer selvtillit. Betyr dette at dagens teknologimonopol kun er midlertidig? Det er vanskelig å si. Det har gått for lite tid fra starten av denne digitale revolusjonen, og vi er fortsatt deltakere i et stort, globalt eksperiment, som ingen helt aner konsekvensene av. Steve Jobs lot ikke barna sine røre en iPad eller en iPhone, og på kvelden satt han og barna rundt bordet og hadde samtaler om bøker og samfunnsaktuelle hendelser.

Ettersom mange utvikler usunne forhold til teknologien hadde det vært lurt å begynne å tenke på en universell metode for å holde avhengighet i sjakk, som man gjør med tobakk, alkohol og narkotika.

Det er noen tegn til bedring.

Appen Hold er et eksempel. Den skal hjelpe deg å bruke mobilen mindre ved å generere et nytt behov, nemlig å tjene opp poeng som kan brukes i ulike kiosker og butikker. Det er kanskje ikke den riktige veien å gå det heller; å bruke ny teknologi til å bekjempe eldre teknologi kan fort bli en rekursiv spiral som ikke fører til noe bedring. Et annet eksempel er trenden #BookTok, som sprer seg på Tikok, der et voksende antall ungdommer kryper tilbake til godstolen for å lese bok i papirformat. «We are in great haste to construct a magnetic telegraph from Maine to Texas; but Maine and Texas, it may be, have nothing important to communicate,» skrev filosof og forfatter Henry David Thoreau om tomheten som kan medfølge teknologiske fremskritt. «Det er ikke noe jeg savner», sa jenta som slettet Snapchat, mens hun enkelt og elegant forteller indirekte at på samme måte som vi skaper våre egne digitale behov, kan vi bryte ut av dem, og da kan også monopolet til teknologigigantene brytes.  

Om vi er klare for den friheten, er en annen sak.

24 hours comics day 2020

 Starting today at 05:30 

follow this LINK for the web direct

follow this LINK to see the final work (active from sunday Octobert 4th 2020)

21st April - Rome

21st April
~
I’m going to keep it simple: happy birthday Rome.
You’re the best city in the whole world, with both history, amazing atmosphere, wonderful people and good food.

I still cherish all the memories of those years I spent living there, walking your streets, breathing your air, driving like crazy in your crazy traffic, running to catch the bus or riding around all night on your night bus.
~
It was some incredible years, and you gave me so much, that I’m totally sure you’ve got a big part of my heart stored someplace between those old stones.
~
#traveller #travelblogger #travelphotography #traveltheworld #wanderlust #wandertheearth #bigcitylife #Romecapitaloftheworld #Rome #roma #italy #visitrome #visititaly #loverome #romanholidays #nomadiclife #likeforlikes #natgeotravel #cosmpolitan #solocosebelle #andratuttobene #traveladdicted #seekmoments #dayslikethese #igitalia #igersitaly #lp #lonelyplanet #nofilters #justbeauty

Caro Vinicio.

Caro Vinicio (Capossela),

Finisco sempre per guardare i tuoi videomessaggi della buonanotte una o due ore dopo la diretta. A volte sto guardando un film, altre volte la mia testa ciondola già di traverso sul divano, e quando mi alzo dolente per andare a buttarmi qualche ora sul letto, l’unico pensiero in mezzo ai deliri del sonno è che ho un video da guardare.

~

Finisco per vedere i tuoi videomessaggi della buonanotte quando qua in Norvegia, già albeggia, il sole sorge presto in primavera. L’atmosfera è strana quassù, il lockdown non è mai arrivato, ma d’altra parte la quarantena si pratica quotidianamente, ed anche io la faccio da 13 anni, ovvero da quando sono venuta a stare qui. Ognuno sta per conto suo, tutto l’anno, si sta bene, ogni tanto qualcuno si ammazza, li trovano appesi ai rami più in alto di betulle e abeti, perchè non vogliono essere trovati nemmeno da morti, vogliono che i corvi li divorino allo stesso modo in cui la solitudine li ha divorati da vivi.

Poi la notte arrivi te (ti dò del tu, ma se non lo ritieni opportuno, cambialo pure in una forma di cortesia, mentre - adesso mi illuderò che tu - leggi questa riflessione), arrivi te, dicevo, e mi porti in balere greche spesse di fumo, con donne dalla voce roca che cantano mentre il pubblico depone garofani ai loro piedi. (Piuttosto, mi ci sono voluti due giorni di google incastrato nei ritagli di tempo per trovare qualche parola su Keti Dali, ed anche se il greco non lo parlo, alla fine l’ho trovata). Vedo i rebetes con le giacche di traverso, respiro la malinconia umidiccia di un temporale di fine estate e sento in bocca il sapore dell’ouzo insieme al dolciastro di un sigaro spento e riacceso una decina di volte ed il sale dell’aria di un posto di mare. Ed ecco, sono già le quattro e la voce di Dimitra Galan ha cantato Pai Pai tre o quattro volte di seguito, mentre scrivo, il cielo si è fatto ancora un po’ più chiaro e sento che gli occhi si fanno pesanti come il culo di Manolis dopo aver suonato qualche canzone.

Penso che dovrei scusarmi, che sono egoista ed allo stesso tempo cosciente che in realtà vorrei solo che questo lockdown durasse più a lungo, per rimandare il più possibile la progressiva scomparsa di questi video-messaggi agrodolci della buonanotte, ma so che non sarà così, che presto tornerai a vivere la tua esistenza in giro per il mondo, ed io tornerò a passeggiare per i boschi di betulle ed abeti, dove ci si appende quando la solitudine prende il sopravvento, e bhe, stavolta però sarò carica dei ricordi dolci delle tue parole, che ognuno di noi crede siano rivolte a se stesso, i miei passi saranno più leggeri ed avrò imparato un po’ meglio a convivere con la mia irrequietezza, con quel bisogno di muovermi, di buttare tutto all’aria, di non saper stare ferma in nessun posto.

~

Buona notte, grazie di tutto, soprattutto di essere sincero con noi e con te. Cosa sarei senza?

Dublin, and some thoughts.

 

I shot this picture in one of my trips to Dublin, some years ago.

I want to share this very picture for some different reasons, which I’m going to explain to you now.

First of all, I see some kind of ironic philosophy here. The all dressed up skeleton reminds us in some way that work will kill you, but with his last breath he whispers not to worry. the dead one advices us not to worry, because that’s not worth it.

So, in these times when we don’t know exactly how to act, what to feel, who to believe: don’t worry. death will come and put things in perspective again.

Put all your worries aside, there’s no time to waste, there’s no energy to waste in worries: just live. Don’t think about your work, just live.

The second thoughts I want to spend on this picture is that I miss travel. I’ve said it before, and I’m not quite finished yet saying it: I love traveling and I miss it.

I just love that "child watching outside on a train window seeing things for the first time" feelings. I feel that when I travel I find my place, I like feeling little and nonsense, and the best place to feel that is somewhere where nobody knows you, and where nobody notice you. Dublin was a place like that, with sparkling life and music at every corner, in every street, people singing people reading out loud from books or poetry they just had written, the food scent all around, the dark pubs full of persons who had never met earlier and which would have never met later either, probably, but who were best friends or lovers for the time of a beer.

God! I loved Dublin! All the colors, the noise, the beer and all that life!

I actually have one other reasons I wanted to share with this picture. I was thinking about how things were then and the difference with how things are now, all that people who walked with me for a long or short period and which I lost along the way.

Feelings are just as ethereal as the summer breeze. They come and go, incessantly, ineluctably. I remember holding the hand of a friend, I remember trying to figure her out, trying to dig in all that darkness, trying to light that darkness up. I remember giving it all up then, I remember being tired, sad, disillusioned. I remember misunderstandings, jealousy, rage, and the remoteness that followed.

But again: no worries. I’ve learned after all to let it go, to laugh at my pain, because even if I feel a little more hardened than before, more ironic, more cynical maybe, I truly feel good when I let it go. And even if "sometimes they come back", they’re just a laugh away from balance. I feel I forgave everyone for the pain they’ve caused, But at the same time I don’t really have energy to spare for them.

Meg og rettferdigheten.

Jeg husker fortsatt første gang jeg ble dratt med til politistasjon.

Jeg var i starten av tenåringene mine, det hadde vært innbrudd i naboleiligheten og jeg hadde vært så heldig av å ha delt en heistur med den som skulle vise seg være tyven. Vi gikk ned i kjelleren, i et rom uten vinduer. De visste meg bilder av diverse menn med bart og forventet at jeg skulle kjenne ham igjen. Jeg var litt redd, men samtidig litt spent og følte at min hukommelse var en viktig verktøy til å få rettferdighet på plass.

På vei ut av det lille, mørke rommet falt øynene mine på et stort kart av min by. Politifolket hadde tatt på fargestifter på interessante plasser, blant annet der jeg bodde. Vi som bodde i de blå blokkene hadde nemlig en alternativ forståelse av rettferdighet.

Først og fremst: vi var fattige. Mange av foreldrene våre hadde vært i fengsel, noen dealet narkotika, og mange av oss skulle følge etter om ikke så lenge. Jeg fikk i starten ikke lov å leke med disse barna, men etterhvert så bestemte foreldrene mine at jeg hadde hatt det bra av å omgåes andre barn. Jeg som eller bare satt hjem og leste, skrev små noveller og tegnet.

Jeg begynte så smått ved å sparke fotball, jeg var en av guttene. Vi sparket fotball blant parkerte biler, vi datt på asfalten og slåss om vi ble uenige. Det var mye slåssing, i min barndom. Ingen voksne passet på oss, så vi kunne finne på mye rart. En gang vi skulle sette noen stein til å markere mål, og vi begynte å kaste stein til hverandre. Hodet til min yngre bror måtte syes på sykehuset etter det. En annen gang så drev en venn av oss å lekte med en fotball alene på en bensinstasjon, mens faren fylte drivstoff. Når ballen rullet midt på veien så var han så vant til å løpe etter den før bilene kom at han ikke trodde det kunne gå galt. Han rakk ikke sykehuset en gang. Husker at samme kveld satt vi barna i hagen og snakket sammen med en stemme som var uvanlig lav, for oss å være. Jeg tror at det var da jeg begynte å tvile på at rettferdigheten fantes, eller at det ordet hadde en absolutt, lik verdi for alle. Jeg var 8 år.

Vi var fattige, og noen av oss begynte å stjele. De stjelte fra de rike, så var det på en måte ok. De stjelte fra de som hadde stjelt før, de stjelte tyvegods, så ble minus og minus pluss. Rettferdighet var på plass igjen, mente vi da. Ingen av oss var onde, vi elsket hverandre, og vi støttet hverandre i alt vi drev på med. Jeg som var flinkest på skolen hjalp alle de som trengte det, og fikk en pizzabit i ny og ne som betaling. En gang jeg datt med mopeden min så fikset de alle delene jeg hadde ødelagt på noen få timer, uten å spørre om noe. De hadde alt jeg trengte i garasjen sin, Gud vet hvor alt dette kom fra, og jeg måtte bare levere mopeden og hente den senere på kvelden.
Vi var mange, og vi var sterke sammen. På tross til alt dette følte jeg ofte at jeg ikke passet helt inn. Jeg leste filosofi bøker når ingen så på, kunne matte uten å blunke og begynte aldri å røyke eller å ruse meg. De så på meg som et rart dyr, men de var glad i meg for det, på deres egen måte. Når jeg fylte 18 og fikk stipend for å flytte til Roma og studere fysikk det var som om alle forventet det. Vi hilset ikke engang på hverandre, selv om jeg visste at jeg skulle aldri komme tilbake. Jeg hater å si adjø, det føler så definitivt. Det var i 1995.

Det gikk mange år før facebook kom, og med facebook begynte jeg å se gamle ansikt igjen. De fleste har giftet seg og har et normalt liv, noen har blitt narkomane og noen har dødd. De var ikke flinke å skrive da, de har ikke blitt noe særlig flinkere å skrive på sosiale medier nå heller. De deler bilder, og bildene snakker i stede for dem, bildene forteller historier.

Så var det denne historien her jeg egentlig ville snakke om nå. Historien om en gutt jeg ble kjent med da jeg jobbet på pub, han var en god venn av en som jobbet med meg og var ofte innom for en øl eller to. Har var smart, litt hyperaktiv og fant alltid på mye rart og morsomt. Du hadde en følelse av hele byen kjente han. Mest av alt likte han å slåss, derfor var han en av de beste boksere i byen. Den gamle treneren hans var så stolt av han. Jeg møtte han sist for et par år siden, vi satt og spiste lunsj på en uterestaurant og han var så nysgjerrig om mitt liv i Norge, han spurte om alt mulig og hadde store øyne som strålte drømmer og forundring. Han sa at han ønsket å komme på besøk en dag, men igjen: alle mine gamle venner sier det når de møter meg, og det er veldig få som har råd eller ork til det. Det gikk ikke lenge før han hadde den sprudlende ideen om å prøve å melke penger ut av en gullsmed han kjente. Han dro ned til butikken og truet han med bank, selvsagt. Når politiet kom så fikk dem ikke tatt han heller, for han banket dritten ut av begge politibetjentene og stakk av. Men når alle kjenner deg så er det ikke lett å forsvinne, så ble han fengslet noen få dager senere. Han ble frigjort for noen måneder siden, og da var det stor fest, med alle vennene hans som hadde ventet lojalt utenfor murene, og som aldri hadde sluttet å fortelle han historier og morsomme ting på facebook siden hans, selv om han ikke hadde tilgang til det. Han delte en selfie der han smilte utenfor fengselet, han dro tilbake til boksegymmen og fortsatte som ingenting hadde skjedd. Gærning, ass. På kveld så dro han på pubben og tok seg et par øl. Alt var normal igjen. Helt til fredag, da hjertet hans plutselig stoppet.

Og da vil jeg avslutte ved å gå tilbake til rettferdigheten, siden jeg lurer fælt på om det går ann å dømme en person ut i fra hans ukorrekte handlinger, når denne personen er så mye elsket at det renner over. Jeg lurer på om det er lov å ha en 360 grader synspunkt om en person, når denne personen alltid har hatt fine ord til en og enhver, når han har på sin måte alltid vært generøs og modig, eller om det er det bare den ene handlingen som skal brukes til å definere han, Og ja, han var litt gal, arrogant, men igjen, hva er å foretrekke: A4 liv med barn, hus og fin bil eller å brenne raskt og forsvinne med et pang? Han ble 38, han løpte hele veien, og nå er det slutt. Jeg skal alltid huske han med de store barneøyne sine da jeg fortalte ham om Norge, snømåking og at bilene stopper ved gangfelt når du skal krysse veien.

Kunsten av å være Makeløs: Trish Kolsvart og hennes vei til livet.

Kunsten av å være Makeløs: Trish Kolsvart og hennes vei til livet.

Fotografen Anna Maria Gentili fortsetter hennes reise i Jantelovens mørke verden.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så heldig av å få lov til å treffe en slik person. En jente så sterk at både mobbing, sykdommer og vold hun opplevde ble skygget av hennes egen styrke.
Jeg ble så inspirert at jeg måtte bare spørre om hun ville være med på dette prosjektet.

Guess what: hun sa ja.

Trish ble født en dag i desember på andre siden av Atlanterhavet. Hun bodde i Canada første del av livet der hun allerede opplevde den følelsen av å bli mobbet og ekskludert. Hun valgte å satse på trening og utdanning for å komme seg gjennom sine første 21 år. Så flyttet hun til Norge.

Når jeg først møtte henne ble jeg blindet av hennes lys. Hun var så selvsikker, vakker og flink at jeg ikke kunne forestille meg den lange, vanskelige veien hun hadde gått. Etter hvert fortalte hun meg alt det hun hadde gjennomgått. Hun hadde opplevd mobbing,
vold og hadde nå fått beskjed at hun måtte starte en vanskelig vei gjennom operasjoner og cellegift.

Dette gjorde slik at jeg kunne ikke holde tilbake det behovet lenger. Behovet å fortelle andre om hennes kamp og om hvordan hun har ikke sluttet å føle seg levende. Norge skulle vise seg å ikke være et bedre sted å bo for Trish. Hun kom fra en kultur der individualisme er satt i fokus og barna blir oppfordret til å dyrke sine egenskaper.

Kræsjen med Janteloven, der de som har en spesiell klesstil eller levemåte blir sett ned  på, var hardt og uforventet.

Dette gjenspeilet seg også på Universitet, der hun følte at den mestringsfølelse hun overlevde på
i Canada var lammet av utdanningsystemet.  Foreldrene til Trish ble begge syke og døde i løpet av noen få år, fortalte hun meg, så hun måtte bare fortsette videre alene.

Oslo er en stor by, der det er lett å føle seg ensom selv med mye folk rundt. Vi dro til Ekeberg, der Munch for mange år siden  hadde følt seg slikt. Det var litt stille mellom oss, til å begynne med, stemningen var litt dystert, men til slutt fikk vi tatt  mange fine bilder, spesielt når sola kom seg
ut av skyene.

Naturen har alltid spilt en stor rolle i Trish sitt liv. Helt siden hun var liten har familien hennes tatt henne med på camping og skogstur. Hun føler seg hjemme når hun er i kontakt med naturen.
Hun praktiserer også mange forskjellige aktiviteter, som går fra snowboarding til klippehopping.

Hennes utdanning i miljøvitenskap (spes. i elver og innsjøer) fører til at hun driver også med fridykking og snorkeling Når hun er ute i naturen finner hun sin indre ro og klarer å la være å tenke på hennes sykdom.

Trish har nylig fått bekreftet at hun har arvet en gendefekt, den samme som har tatt bort foreldrene hennes. Hun har allerede vært gjennom en rekke operasjoner, cellegift kur og har allerede flere inngrep som venter.
Dette har ikke stoppet henne.

Musikken har alltid fylt opp miljøet Trish har levd i. Mora hennes var en anerkjent pianist tilbake
i Canada, og hun har studert både piano og saxofon som barn. Så ble hun kjent med heavy metal og begynte å spille gitar, bass og tromme. Det siste satset hun mest på og fortsatt i dag spiller hun i flere band. Hun har også flere avstands musikkprosjekter.

Heavy metal miljøet i Norge har tatt henne godt i mot, og hun føler hun har endelig funnet noen hun kan stole på. Jeg håper at Trish sin historie kan inspirere mange av de som føler seg svekket av livet og trøkt ned av andre.

Hun har inspirert meg, og jeg er veldig takknemlig for at hun kom i mitt liv. Det var en varm junidag og hun sklei så stille inn at jeg nesten ikke merket det en gang.

Det skulle vise seg at mitt synspunkt om livet skulle bli forandret for alltid takket være henne.

“She is like a flower, growing up from
below the pavement.
Beautiful, fragile but determined.”

24 Hour Comics Day 2018 - Getting started!

So it's that time of the year again! Autumn comes, and takes with it wonderful colors, rainy days, darkness and drawing challenges. I actually look forward to these days every year, so now finally I can sit here and draw in peace! I'll try to stream as good as I can, but I moved in the middle of the norwegian woods last year, so I've been experiencing some kind of problems... but this is nothing if compared to these beautiful woods, so I'll dolike this: I'll stream a little bit, then I'll record some videos and for the rest og the time I’ll just draw and upload pictures in the making, how does that sound? Follow the progress HERE

My exhibition opens tomorrow!

..and yeah I'm so excited!

To be different is a gift!

Her er linken til interjuet med Demokraten: HER

~ ENG

The Art of never Fitting in.

To be different is a gift, to think with your own head is an enrichment - this believes photographer Anna Maria Gentili.

By: Arne Børresen
Published 12.09.2018 20:01

On friday afternoon the 42 years old italian photographer will open her new exhibition "The Art of never fitting inn" in her atelier "Den Lille Gale" (The Little Crazy Thing"), in the Dunkejon garden. Here she'll translate with pictures she shot herself how is it to live outside of the mainstream. society.

Homophiles and "wrong" proportions.

– I think of myself like a little crazy. I've got my opinions, hate the small-talk, I don't care about mainstream fashion and often other people think I'm strange.
That's why I believ I'm perfect for this project - says the italian who moved to Norway for twelve years ago.
– What do you mean by the title of the project?
– I've got pictures of eleven persons, eight women and three men, and everyone of them has experienced what is like to be different. We talk about homophily, about having a body which someone calls "wrong" but that actually is amazing and perfect just as it is, and someone who had a difficult past. One of my model for eksemple is a journalist who's been accused to enjoy documenting sad and tragic histories. We've got no A4 people here!

Photography and therapy

Anna Maria Gentili is not a newby in the art of photography. She had exhibitions in different lands and has been active since schooldays, back in Italy.
-I got my first camera when I was eleven years old, and I've develodep a strong belief for the voice of the picture. I've never taken photojobs, it would be like I had to censore myself. I don't want photography to be a "job", it would be boring and burocratic. Taking pictures is a kind of therapy for me, an exit where I come in a world where feelings and ideas can finally run free.

On friday the 14th the exhibition will open its doors. From 18:00 o'clock Francesca Tullio will take us to a spiritual music trip to show us the beauty of being yourself

Kunsten av å ikke passe inn.

It's just two weeks to the opening of my new exhibition: Kunsten av å ikke passe inn.

If you try to translate the phrase it would sound something like: The art of never fitting in. I sure feel I've never fit in, any place and any time.
I started this project because after moving to Norway I was explained that many people still live following the so called "Law of Jante", maybe even unintentionally.
It's a law about being together against the different, even if many has interpretated it as a kind of social law. No one should believe they're better than others, and it could sound cool.

I've come to a different interpretation, though and I'm pretty sure that's the real meaning behind the words of Sandemose, the writer who described the unwritten law in his novel En flyktning krysser sitt spor.

The flyer

When I moved to Norway I didn't quite know what to expect. I had been here on vacation, and I had a feeling that people were nice and not afraid of people coming from other countries. I moved inn with a friend who eventually became my husband, and he was terrified by my attitude. He then explained me the Law of Jante, he told me that if I continued showing myself with my stupid exaggerated hats, and my gipsy jewelries I would never make new friends, because I shouldn't believe I was something.

I then tried to be invisible, to satisfy him and the distorted image of norwegian people he had painted into my head, but I deeply inside didn't quite manage to accept I was acting like I was someone else.

I used to have many friends back in Italy, but in Norway it seemed to be very difficult to get known with other people, and he pointed that I could not just say what I ment, if I wanted to be accepted: I was scaring people away.


It went some years before I understood that he was the one who was broken by the Law of Jante, and he was trying to break me down, to make me fit in. But I didn't want that! I have to thank my first real friend in Norway for that, Tone Susann. She never judged me, she never criticized me or my way of being. She accepted me with all my wrong, twisted sides, and she opene up my eyes. She took time to explain me things, to show me Norway and norwegian people for what they really are and I liked to listen to her point of view about things. I didn't always share the same point of view, but she made me think about things, she made me wonder. She made me in some way find back to my original me.


I had never fought to fit in in my youth, I've actually never cared about fitting in. If people couldn't just take me as I was, they could as well go to hell. They weren't worth it.

So I thought about saying it loud: I hate this Law! The Law of Jante is shit!

Tone Susann - one of my models, and my best friend

I have been thinking about this photoproject for a very long time. My ex husband was afraid I would have gathered some enemies by expressing my opinion about this old and retrograde law, and sometimes I cought myself pondering.

Was I ready to say it loud? Was I afraid I would have been attacked by people who still hung on in a nostalgic way to this old way of thinking?

Was I strong enough to take the critics which eventually was coming my way?

The answers to all these questions came when I finally break free from that psychological cage. I didn't need to follow that rule anymore: I was free!
When I published my call for models I was overwhelmed by how many wanted to tell me their stories. The Law of Jante had influenced someone in a very hard way, while someone else had just danced themselves over it. It has been some exciting months, I've been talking to those who wanted to cohoperate with me and I've been shooting pictures of them, which we carefully planned. We chose the locations, we chose the clothes, we chose the feeling we wanted to share with the viewer. We laughed a lot, sometimes we cried too, we felt it on our skin, and it wasn't always pretty.

Now the exhibition is ready, and I want to share it with you.

Opening day will be the 14th of september, at my sweet, little atelier in Fredrikstad and I'm very excited.

- The event on the program for the Culture Night in Fredrikstad: Kulturnatt
- The event on facebook: Facebook
- My photography website: Gentili Photo

Midgardsblòt 2018

~ Midgardsblòt ~

For those who don’t know: the blòt is a sacrifice, and the Midgrad is the part of the Earth where humans live.

The Midgrad Rune welcoming us in the woods.

The festival purpose is to reenact this ceremony, sprinkling the blood of the sacrifical victime all over the participants, the walls and the statues of the gods. Pretty gore, isn’t it? But hei, we’re talking about the vikings!

The viking area.

Everything is made to resemble the old vikings artifacts, people use old, forgotten techniques to make weapons, jewelry, clothes and everiday stuff.

Find your way.

Viking jewelry.

Musicians are playing replicas of ancient music instruments, and very often they make these instruments themselves, after a long process of studying and searching.

The Gildehall.

The Gildehall.

A woman braiding her hair

Some viking shops.

There’s also a good deal of black metal at this festival, even if the focus is absolutely not on that kind of music.

Watain.

We left with a feeling that we had experienced something absolutely special, and the magic of the place has in some way filled us completely, and strenghten the bond between us.

Me trying to look mysterious

Here we go with my new project!

I am going to start a new project, in February. I am going to fight for everyone's right to stop acting, just to fit in. I never fit in, I never had, but I never cared, actually. I know that many, especially young people, have a hard time trying to fit in.

But guess what? There's no reason to try, you don't need to!
We are NOT alike, so why should we try to become a constrained copy of each other?

I feel this extremely strong here in Norway, I will explain you in detail soon. Now I've gathered 11 strong and brave persons who'll be my models for the project, and I am extremely excited to see how this will go. I will update my blog once in a while to hold you up to date with the project, and just feel free to send me tips and ideas.

Exhibitions will follow, both in Norway and in Italy, so you'll be able to come and see my work in real life, and not just online.

Stay tuned, then, and wish me luck!

And for God's sake: be yourself, always.

Desucon - Cosplay Convention in Oslo

Hi everyone!

So autumn is here and as every year it's time for some cosplay convention. I don't do cosplay myself but I believe its very inspiring. I admire people who dedicate most of their free time to sew and design their own outfit, sometime they teach themselves to do it. That's wonderful!

These last years has cosplay started to bloom in Norway too. I didn't believe it could have worked here, but I didn't count the strengt of the syncretism.

Yes, the syncretism between the old, good established norwegian traditions wich melts extremely too good with the art of the cosplay. Every cosplayer designs and then sews his or her costume on their own, and they often use old pieces of old fabric or rusted metal parts from old machines to fix the costumes, and here in Norway it's nowaday very popular with knitting, sewing, diy and re-design, so the ground is ready to be sawed.

However what's particular in Norway is the "Janteloven", a sort of an unwritten law (oh well, it's written in a book. A danish book. And it was actually ment sarcastically) which stops people from excelling, but lead them to humility instead. Norwegians are terrified by the idea of excelling in something, and if they accidentally do they know they have soon to show their weak side, to be accepted back in the community. So there's not so many who actually take cosplaying seriously. The most part of them take it as a game.

The Cosplay Catwalk at Desucon is not a competition, everyone can walk it, jump, dance alone or in gorups. The Cosplay battle is just for fun too. The moves are improvised, the battle are unlikely to happen, even in the fantasy world these characters live in, but above all: there's no winner here either.

Then there's the Cosplay Contest, the real one. Not many people had actually applied and, with a few exceptions, they hadn't prepare a proper show. Someone had done it though, and I truly believe they had done a good job.

So Christina Erring was chosen as a winner, and she will represent Norway in London next year. She was wearing an awesome Diablo 3 Wizard costume and her performance was both funny and entertaining.

So here is some more pictures. See you soon!

More Pictures Here

Other links:

The Convention - Desucon

The Winner - Christina Erring

Desucon 2017 - Reportage

Desucon, Oslo kongressenter, 21 october 2017.

Welcome to the party.

Desucon, the biggest cosplay meeting in Norway, was held last weekend in the Congress Center, in the heart of the «Tigerstad», Oslo. It lasted just this one Saturday, from 13:00 to around 19:00, and in addition to the cosplay contest had some interesting meetings happening too.

When describing this little convention one must always have in mind that cosplaying is still a very new and unknown phenomenon for Norway, a country which’s profoundly anchored to its traditions and its own art forms. I must see I noticed a little wider audience than last time I visited Desucon, and people is actually starting to choose some less known characters. There were not so many Pikachus, for eksempel. 

How the day went.

I arrived just after the official openings (those who had bought the V.I.P. ticket could enter already at 12:00, and had some special discounts at the stands). The Kodama Forest was about to start their show, guarded by a bunch of Stormtroopers, There were already plenty of people in the auditorium and I was amazed about how quiet can young people be when they are interested in something. The Kodama Forest is a little orchestra playing games and manga themes in their own way, they are from Oslo and they are often invited performing when anime are screened in theaters.

I then grabbed a program and started to move around the Congress Center to attend to the lectures happening around. Some of these meetings were happening at the same time, so I had to prioritize, and walk from the one to the other while the speakers was still talking.

I first stopped watching some of the speedfriending, a light version of speeddating between people interested in the cosplay world. They were sitting in two rows, facing one another, and had a few minutes to introduce themselves to each others. The room was full of young people and they seemed to have a great time.

I then moved on to the Balder room to listen about how participants to the cosplay contest had found their inspiration and had build up their costumes. Much of the job was handmade, often from old things found in loft and cellars, and this is probably the most exciting part of making a cosplay costume in Norway, where one can clearly see some trace of this newborn syncretism between the old norwegian tradition of sewing and «gjenbruk» (re-utilize) and the cosplay trend.

I left the cosplay contest room and rushed to the Odin room, to listen to the kimono lecture which was about to start. That was a very interesting one, for those who are curious about the art and use of this traditional outfit, and guests had the chance of trying it on at the end of the lecture. Two or three of the girls attending had a kimono on, and I could hear the soft trill og some tiny bells hanging somewhere. We learned that many collects different kinds of kimono, that there’s a code for both the materials, the colors and the shapes and of course the price. People can use a sort of everyday kimono at work, for example, but for special occasions there’s strict rules about how the kimono must be. When a girl finishes school she has to wear a special kind of kimono, the flagging arms kimono, which’s very expensive. So «a man with many daughters is a poor man», they use to say in Japan, and that’s because of the kimonos.

We also learn about the shoes, the belts and even the man kimono, which is much more simple than the other.

While the lectures is going on there’s something happening on the stage. Characters are simulating fights against other characters. This is just for fun, it seems completely improvised to me and the audience is choosing who fought better, by clapping and yelling. And it’s amazing to see how many people is sitting in the auditorium watching this peculiar performance.

While the auditorium is so getting ready for the cosplay catwalk I walk by the drop-in cosplay zone, where people is meeting the judges of the contest to show their costume and reach the Balder room again to learn how to become a superhero. The lecture is actually interesting, Melina Edvardsen is very passionate about the issue and she has a lot of tips about how to get started with the whole concept, where to find some inspiration and what to prioritize before a catwalk or a contest. The whole is filled with funny trivia from her own experience as a cosplayer and that makes the lecture even more enjoying to attend.

I then take a look in the japan quick course before I go back to the auditorium and watch some of the catwalk. People is really having a good time, and that’s too very peculiar for the norwegian cospalyers: they never take themselves too serious, even if the amount of work behind a costume is conspicuous.

It’s now 16:00 and I decide to have some lunch break, while the program doesn’t stop so I miss bothe the «how to draw manga» and «cosplay make up» lectures, but I am back early enough to take a look at the stands and find a good place in the auditorium minutes before the cosplay contest finale is starting.

There’s not many stands actually. Some of them sell plushes and gadgets, while just a few propose handcrafted items, like horns, props and other accessories.

There’s not many contestants in the finale, so it all happens very fast. After a brief break they announce the winners of each category, and the winner of the whole contest who’s going to the next year Eurocosplay contest, in London: Christina Errings with a beautiful performance of the Diablo 3 wizard.

After announcing the winners Desucon has arranged a disco-like event for the cosplayers, so I decide to go home.

Some personal observations.

As I told earlier cosplay is still growing up in Norway. Lot of people here has never heard about manga or anime, and even less has heard about cosplaying. The japanese and even corean trend has been slowly approaching for years, and it doesn’t have it easy because of the strong local traditions and uses. I actually believe that it will never reach much more popularity that it has right now, but of course: I can be wrong. It has been growing very slowly up here, and it will never become comparable to american comics. It’s still amazing how Concrew, a bunch of volunteers, has the will to organize this big meeting in Oslo. They call it «con» while this is actually a safe place for norwegian cosplay lovers to meet and make new friends. There’s not so many cosplayers in the contest, the most part of people walk the stage just for fun and to feel to be a part of this little quiet movement. As mentioned they do not take themselves too seriously, they’re still not brave enough to do it. I am very excited to see if this will change in a year or two or if this party feeling will stay unchanged. 

Some links.

Pictures I shot 

www.desucon.no

www.concrew.no

http://chrixdesign.com/