24 hours comics day 2020

 Starting today at 05:30 

follow this LINK for the web direct

follow this LINK to see the final work (active from sunday Octobert 4th 2020)

21st April - Rome

21st April
~
I’m going to keep it simple: happy birthday Rome.
You’re the best city in the whole world, with both history, amazing atmosphere, wonderful people and good food.

I still cherish all the memories of those years I spent living there, walking your streets, breathing your air, driving like crazy in your crazy traffic, running to catch the bus or riding around all night on your night bus.
~
It was some incredible years, and you gave me so much, that I’m totally sure you’ve got a big part of my heart stored someplace between those old stones.
~
#traveller #travelblogger #travelphotography #traveltheworld #wanderlust #wandertheearth #bigcitylife #Romecapitaloftheworld #Rome #roma #italy #visitrome #visititaly #loverome #romanholidays #nomadiclife #likeforlikes #natgeotravel #cosmpolitan #solocosebelle #andratuttobene #traveladdicted #seekmoments #dayslikethese #igitalia #igersitaly #lp #lonelyplanet #nofilters #justbeauty

Caro Vinicio.

Caro Vinicio (Capossela),

Finisco sempre per guardare i tuoi videomessaggi della buonanotte una o due ore dopo la diretta. A volte sto guardando un film, altre volte la mia testa ciondola già di traverso sul divano, e quando mi alzo dolente per andare a buttarmi qualche ora sul letto, l’unico pensiero in mezzo ai deliri del sonno è che ho un video da guardare.

~

Finisco per vedere i tuoi videomessaggi della buonanotte quando qua in Norvegia, già albeggia, il sole sorge presto in primavera. L’atmosfera è strana quassù, il lockdown non è mai arrivato, ma d’altra parte la quarantena si pratica quotidianamente, ed anche io la faccio da 13 anni, ovvero da quando sono venuta a stare qui. Ognuno sta per conto suo, tutto l’anno, si sta bene, ogni tanto qualcuno si ammazza, li trovano appesi ai rami più in alto di betulle e abeti, perchè non vogliono essere trovati nemmeno da morti, vogliono che i corvi li divorino allo stesso modo in cui la solitudine li ha divorati da vivi.

Poi la notte arrivi te (ti dò del tu, ma se non lo ritieni opportuno, cambialo pure in una forma di cortesia, mentre - adesso mi illuderò che tu - leggi questa riflessione), arrivi te, dicevo, e mi porti in balere greche spesse di fumo, con donne dalla voce roca che cantano mentre il pubblico depone garofani ai loro piedi. (Piuttosto, mi ci sono voluti due giorni di google incastrato nei ritagli di tempo per trovare qualche parola su Keti Dali, ed anche se il greco non lo parlo, alla fine l’ho trovata). Vedo i rebetes con le giacche di traverso, respiro la malinconia umidiccia di un temporale di fine estate e sento in bocca il sapore dell’ouzo insieme al dolciastro di un sigaro spento e riacceso una decina di volte ed il sale dell’aria di un posto di mare. Ed ecco, sono già le quattro e la voce di Dimitra Galan ha cantato Pai Pai tre o quattro volte di seguito, mentre scrivo, il cielo si è fatto ancora un po’ più chiaro e sento che gli occhi si fanno pesanti come il culo di Manolis dopo aver suonato qualche canzone.

Penso che dovrei scusarmi, che sono egoista ed allo stesso tempo cosciente che in realtà vorrei solo che questo lockdown durasse più a lungo, per rimandare il più possibile la progressiva scomparsa di questi video-messaggi agrodolci della buonanotte, ma so che non sarà così, che presto tornerai a vivere la tua esistenza in giro per il mondo, ed io tornerò a passeggiare per i boschi di betulle ed abeti, dove ci si appende quando la solitudine prende il sopravvento, e bhe, stavolta però sarò carica dei ricordi dolci delle tue parole, che ognuno di noi crede siano rivolte a se stesso, i miei passi saranno più leggeri ed avrò imparato un po’ meglio a convivere con la mia irrequietezza, con quel bisogno di muovermi, di buttare tutto all’aria, di non saper stare ferma in nessun posto.

~

Buona notte, grazie di tutto, soprattutto di essere sincero con noi e con te. Cosa sarei senza?

Dublin, and some thoughts.

 

I shot this picture in one of my trips to Dublin, some years ago.

I want to share this very picture for some different reasons, which I’m going to explain to you now.

First of all, I see some kind of ironic philosophy here. The all dressed up skeleton reminds us in some way that work will kill you, but with his last breath he whispers not to worry. the dead one advices us not to worry, because that’s not worth it.

So, in these times when we don’t know exactly how to act, what to feel, who to believe: don’t worry. death will come and put things in perspective again.

Put all your worries aside, there’s no time to waste, there’s no energy to waste in worries: just live. Don’t think about your work, just live.

The second thoughts I want to spend on this picture is that I miss travel. I’ve said it before, and I’m not quite finished yet saying it: I love traveling and I miss it.

I just love that "child watching outside on a train window seeing things for the first time" feelings. I feel that when I travel I find my place, I like feeling little and nonsense, and the best place to feel that is somewhere where nobody knows you, and where nobody notice you. Dublin was a place like that, with sparkling life and music at every corner, in every street, people singing people reading out loud from books or poetry they just had written, the food scent all around, the dark pubs full of persons who had never met earlier and which would have never met later either, probably, but who were best friends or lovers for the time of a beer.

God! I loved Dublin! All the colors, the noise, the beer and all that life!

I actually have one other reasons I wanted to share with this picture. I was thinking about how things were then and the difference with how things are now, all that people who walked with me for a long or short period and which I lost along the way.

Feelings are just as ethereal as the summer breeze. They come and go, incessantly, ineluctably. I remember holding the hand of a friend, I remember trying to figure her out, trying to dig in all that darkness, trying to light that darkness up. I remember giving it all up then, I remember being tired, sad, disillusioned. I remember misunderstandings, jealousy, rage, and the remoteness that followed.

But again: no worries. I’ve learned after all to let it go, to laugh at my pain, because even if I feel a little more hardened than before, more ironic, more cynical maybe, I truly feel good when I let it go. And even if "sometimes they come back", they’re just a laugh away from balance. I feel I forgave everyone for the pain they’ve caused, But at the same time I don’t really have energy to spare for them.

Meg og rettferdigheten.

Jeg husker fortsatt første gang jeg ble dratt med til politistasjon.

Jeg var i starten av tenåringene mine, det hadde vært innbrudd i naboleiligheten og jeg hadde vært så heldig av å ha delt en heistur med den som skulle vise seg være tyven. Vi gikk ned i kjelleren, i et rom uten vinduer. De visste meg bilder av diverse menn med bart og forventet at jeg skulle kjenne ham igjen. Jeg var litt redd, men samtidig litt spent og følte at min hukommelse var en viktig verktøy til å få rettferdighet på plass.

På vei ut av det lille, mørke rommet falt øynene mine på et stort kart av min by. Politifolket hadde tatt på fargestifter på interessante plasser, blant annet der jeg bodde. Vi som bodde i de blå blokkene hadde nemlig en alternativ forståelse av rettferdighet.

Først og fremst: vi var fattige. Mange av foreldrene våre hadde vært i fengsel, noen dealet narkotika, og mange av oss skulle følge etter om ikke så lenge. Jeg fikk i starten ikke lov å leke med disse barna, men etterhvert så bestemte foreldrene mine at jeg hadde hatt det bra av å omgåes andre barn. Jeg som eller bare satt hjem og leste, skrev små noveller og tegnet.

Jeg begynte så smått ved å sparke fotball, jeg var en av guttene. Vi sparket fotball blant parkerte biler, vi datt på asfalten og slåss om vi ble uenige. Det var mye slåssing, i min barndom. Ingen voksne passet på oss, så vi kunne finne på mye rart. En gang vi skulle sette noen stein til å markere mål, og vi begynte å kaste stein til hverandre. Hodet til min yngre bror måtte syes på sykehuset etter det. En annen gang så drev en venn av oss å lekte med en fotball alene på en bensinstasjon, mens faren fylte drivstoff. Når ballen rullet midt på veien så var han så vant til å løpe etter den før bilene kom at han ikke trodde det kunne gå galt. Han rakk ikke sykehuset en gang. Husker at samme kveld satt vi barna i hagen og snakket sammen med en stemme som var uvanlig lav, for oss å være. Jeg tror at det var da jeg begynte å tvile på at rettferdigheten fantes, eller at det ordet hadde en absolutt, lik verdi for alle. Jeg var 8 år.

Vi var fattige, og noen av oss begynte å stjele. De stjelte fra de rike, så var det på en måte ok. De stjelte fra de som hadde stjelt før, de stjelte tyvegods, så ble minus og minus pluss. Rettferdighet var på plass igjen, mente vi da. Ingen av oss var onde, vi elsket hverandre, og vi støttet hverandre i alt vi drev på med. Jeg som var flinkest på skolen hjalp alle de som trengte det, og fikk en pizzabit i ny og ne som betaling. En gang jeg datt med mopeden min så fikset de alle delene jeg hadde ødelagt på noen få timer, uten å spørre om noe. De hadde alt jeg trengte i garasjen sin, Gud vet hvor alt dette kom fra, og jeg måtte bare levere mopeden og hente den senere på kvelden.
Vi var mange, og vi var sterke sammen. På tross til alt dette følte jeg ofte at jeg ikke passet helt inn. Jeg leste filosofi bøker når ingen så på, kunne matte uten å blunke og begynte aldri å røyke eller å ruse meg. De så på meg som et rart dyr, men de var glad i meg for det, på deres egen måte. Når jeg fylte 18 og fikk stipend for å flytte til Roma og studere fysikk det var som om alle forventet det. Vi hilset ikke engang på hverandre, selv om jeg visste at jeg skulle aldri komme tilbake. Jeg hater å si adjø, det føler så definitivt. Det var i 1995.

Det gikk mange år før facebook kom, og med facebook begynte jeg å se gamle ansikt igjen. De fleste har giftet seg og har et normalt liv, noen har blitt narkomane og noen har dødd. De var ikke flinke å skrive da, de har ikke blitt noe særlig flinkere å skrive på sosiale medier nå heller. De deler bilder, og bildene snakker i stede for dem, bildene forteller historier.

Så var det denne historien her jeg egentlig ville snakke om nå. Historien om en gutt jeg ble kjent med da jeg jobbet på pub, han var en god venn av en som jobbet med meg og var ofte innom for en øl eller to. Har var smart, litt hyperaktiv og fant alltid på mye rart og morsomt. Du hadde en følelse av hele byen kjente han. Mest av alt likte han å slåss, derfor var han en av de beste boksere i byen. Den gamle treneren hans var så stolt av han. Jeg møtte han sist for et par år siden, vi satt og spiste lunsj på en uterestaurant og han var så nysgjerrig om mitt liv i Norge, han spurte om alt mulig og hadde store øyne som strålte drømmer og forundring. Han sa at han ønsket å komme på besøk en dag, men igjen: alle mine gamle venner sier det når de møter meg, og det er veldig få som har råd eller ork til det. Det gikk ikke lenge før han hadde den sprudlende ideen om å prøve å melke penger ut av en gullsmed han kjente. Han dro ned til butikken og truet han med bank, selvsagt. Når politiet kom så fikk dem ikke tatt han heller, for han banket dritten ut av begge politibetjentene og stakk av. Men når alle kjenner deg så er det ikke lett å forsvinne, så ble han fengslet noen få dager senere. Han ble frigjort for noen måneder siden, og da var det stor fest, med alle vennene hans som hadde ventet lojalt utenfor murene, og som aldri hadde sluttet å fortelle han historier og morsomme ting på facebook siden hans, selv om han ikke hadde tilgang til det. Han delte en selfie der han smilte utenfor fengselet, han dro tilbake til boksegymmen og fortsatte som ingenting hadde skjedd. Gærning, ass. På kveld så dro han på pubben og tok seg et par øl. Alt var normal igjen. Helt til fredag, da hjertet hans plutselig stoppet.

Og da vil jeg avslutte ved å gå tilbake til rettferdigheten, siden jeg lurer fælt på om det går ann å dømme en person ut i fra hans ukorrekte handlinger, når denne personen er så mye elsket at det renner over. Jeg lurer på om det er lov å ha en 360 grader synspunkt om en person, når denne personen alltid har hatt fine ord til en og enhver, når han har på sin måte alltid vært generøs og modig, eller om det er det bare den ene handlingen som skal brukes til å definere han, Og ja, han var litt gal, arrogant, men igjen, hva er å foretrekke: A4 liv med barn, hus og fin bil eller å brenne raskt og forsvinne med et pang? Han ble 38, han løpte hele veien, og nå er det slutt. Jeg skal alltid huske han med de store barneøyne sine da jeg fortalte ham om Norge, snømåking og at bilene stopper ved gangfelt når du skal krysse veien.