Jeg skal skrive om henne, selv om jeg ikke er helt sikkert om hun skal lese det.
Jeg skal skrive om henne, fordi hun har gjort så mye for meg, og jeg er ikke sikker på om hun er helt klar over det.
Når vi snakket sammen for første gang var jeg interessert i hennes skeive blikk, som om hun prøvde å se gjennom øyne mine og inn i sjelen.
Hun snakket forsiktig, hun valgte sine ord med omhu. Ord som nådde målet, uten å virke voldsomme. Myke ord, men samtidig herlige ord.
Lise er en sårbar blomst, som bøyer hodet kun fra vekten av en lite vanndråpe. Lise må mann passe på, så kommer hun til å passe på deg også.
Lise liker farger, fasader. Lise liker kontraster, collages, den store sofaen og avispapir på vegger.
I Dublin var det som i ett drøm. Smaksmarkedet , en kaffe i en krypt, gatemusikanter og en tung regnfylt septemberdag, og det var som om hun flydde, hun gikk elegant i Temple Bar gatene, og tok ernæring fra magien hun fant der, og holdet igjen styrken for å kunne bruke den til vinteren, når den nordiske solen er så lav. Når nordavinden blåser iskaldt og den brenner huden. Når natta er lang og det aldri virker som om det skal bli dag igjen.
Men Lise vet at natta skal passere, hun lyser opp huset sitt med Irske minner, smiler litt og venter på at kulden skal avta, og at nye blomster skal komme tilbake i hennes hage. Så skal vi alle sammen sitte der i hagen igjen, grille auberginer og få med seg at det plutselig blir morgen igjen, mens vi kjenner på lukten av bakeriet, og solen dukker opp fra bak elva..
God Jul, lille fe Lise!
_____________
Lei però sa che finirà, ed alla luce dei ricordi d'Irlanda aspetta in silenzio, sorridendo appena, che il freddo passi, e nuovi boccioli tornino a fiorire sui rami dei cespugli nel suo giardino. Così torneremo anche noi in quel giardino, a grigliare melanzane ed accorgersi dal profumo del fornaio che la notte è quasi passata, e che il sole già fa capolino dall'altra parte del fiume.
Buon natale, fatina lise!
Scrivo di lei, anche se non so se lo leggerà.
Scrivo di lei perchè ha fatto tanto per me, senza saperlo. Senza rendersene conto.
Quando ci parlammo per la prima volta fui incuriosita dal suo guardarti di traverso, come a voler scrutare attraverso i tuoi occhi.
Il suo parlare attento, il suo scegliere le parole giuste. Quelle parole che avrebbero raggiunto lo scopo, senza invadere la tua parte più sensibile. Quelle parole scelte per essere morbide, ma allo stesso tempo sincere.
Lise è un fiore delicato, che piega il capo sotto una sola goccia di pioggia. Lise va trattata con cura, così come lei tratta te.
A Lise piacciono i colori, piacciono le forme. A Lise piacciono i contrasti, i collages, l'enorme divano di pelle ed i giornali alle pareti.
A Dublino era come in un sogno. Il mercatino dei sapori, il caffè nella cripta, i musicisti di strada e la pioggia di settembre, e lei come se volasse,si muoveva agile per Temple Bar e si nutriva di quella magia, per poterne trattenere la forza, e servirsene d'inverno, alla luce del sole basso del nord. Quando il vento soffia gelido fino a tagliare e la notte è così lunga che sembra non voler finire mai.
Lei però sa che finirà, ed alla luce dei ricordi d'Irlanda aspetta in silenzio, sorridendo appena, che il freddo passi, e nuovi boccioli tornino a fiorire sui rami dei cespugli nel suo giardino. Così torneremo anche noi in quel giardino, a grigliare melanzane ed accorgersi dal profumo del fornaio che la notte è quasi passata, e che il sole già fa capolino dall'altra parte del fiume.
Buon natale, fatina lise!
No comments:
Post a Comment