 |
| Anna Maria Gentili ~ Lillehammer Blues Akryl på lerret |
For noen dager siden fikk vi beskjed av den amerikanske regissøren David Lynch var død, mannen som gjorde surrealisme levende igjen, og som lærte oss at en film kan være tolket på uendelig mange ulike måter, med historier, scener og karakterer som forble i våre tanker lang tid etter at filmen var over. Sorgen etter tapet av et så enormt menneske fikk meg til å reflektere over det faktumet at mange i dag stiller seg ukritiske foran alt de får servert fra ulike kilder, kommunikasjonsmedia, både sosiale og tradisjonelle (som for eksempel tv eller filmer), og at dette skjer fordi de såkalte kulturelle produkter kun reproduserer det alle er enige om, uten å utfordre det de fleste har blitt enige om (eller rettere sagt: det de fleste har blitt overbevist om å bli enige om). Dette fører til undervurdering av makta til kulturen, og derfor er det kultur det første som lider av økonomiske kutt, da trange tider kommer.
Et kritisk blikk på hva som skjer rundt oss, både i hverdagen og i et større, mer kosmopolitisk perspektiv, er dessverre ikke en evne vi mennesker er født med, siden våre instinkter er rettet til å overleve i harde miljø, jakte, holde varmen i kroppen.
Men hvordan kan vi trene vår hjerne til å tenke kritisk, til å ikke ta alt for gitt, til å sette det vi blir fortalt under et utforskende lys?
Rollen av scenekunsten
I mange tusen år har filosofien spilt rollen som veileder for fornuften, og allerede i den antikke Hellas, da menneskenes primitive behov var dekket, kunne filosofistudentene diskutere om større, dypere spørsmål, om livet, sorgen, lykke og døden.
Teaterforestillingene var den gang ikke en arena der stykkene ble fremførte med den eneste målet av å underholde publikummet, men alle tragediene og komediene bar en lang dypere mening og ikke så sjeldent også livslærdom. Historiene ble presenterte for tilskuere, som kunne kjenne seg igjen, føle på sin hud både spenninga eller smerten, og gå ut av teateret med tanker og utfordrende spørsmål, som satt i gang prosessen for en kritisk utvikling av sinnet.
Disse tankene fikk befolkningen til å sette spørsmål på det de trodde på, og på den virkeligheten de hadde akseptert som reel, og det er ikke uten grunn at idehistorien nådde ekstreme høyder i disse gylne årene.
Rollen til kulturen i et kontemporært perspektiv
Kulturen har i utgangspunktet fortsatt i dag rollen som provoserende og utfordrende styrke, selv om det som ofte skjer er at det underholdende aspektet tar mer og mer plass, frem til å erstatte den moralske delen helt. Når det offentlige er med på å støtte dem de kaller for kulturelle arrangementer og produksjoner, og som i utgangspunktet er eksklusivt underholdningsprodukter, gjør de befolkning, og nasjonen sjøl, en alvorlig og farlig bjørnetjeneste, og i tillegg til det er det lett for mange å merke dem som unødvendig bruk av felles penger.
Sterke kommunikatorer som eier forståelse av sosiale medier, kan lett manipulere et folk som ikke behersker den kritiske tenkningen, og vi ser resultater av dette i land som har satt underholdning foran undervisning og danning. Er vi i Norge i ferd med å befinne oss i den samme situasjonen? Er folk blitt redde til å reflektere over utfordringer og hinder som livet setter foran oss? Det virker som om mange velger å lukke øynene for verdens problemer, og prøver bare å drømme seg bort ved å fokusere oppmerksomheten på medioker underholdningsproduksjoner, mens de samtidig mister gradvis evnen til den kritiske tenkingen. Det er et stort behov for kulturelle produkter som fremmer refleksjonen og utfordrer folket til å tvile på sine egne oppfatninger.
Det offentlige burde støtte, ikke minst økonomisk, denne delen av kulturlivet, selv om inntektene sannsynligvis er betydelig lavere enn de som følger mainstream underholdningen: en stor konsert, en revy eller et juleshow kan i utgangspunktet tjene inn nok penger til å finansiere seg selv, i form av billetts- og drikkesalg, mens en Kulturell forestilling (med stor K) som faktisk kan ha positive ettervirkninger på folkets tankeevne kan ofte bli fullført kun med offentlig hjelp. De kulturelle instansene som deler ut pengestøtte burde være i stand til å skille mellom kultur som danner og kultur som underholder, og støtte hovedsakelig den første.
Arven etter Lynch er konsentrert i akkurat dette: det er greit med underholdning, men hovedrollen til kulturen er å tvinge menneskene til å tolke og tenke selv, til å bygge egen visjon, egne perspektiver om virkeligheten.
