Jeg husker fortsatt første gang jeg ble dratt med til politistasjon.
Jeg var i starten av tenåringene mine, det hadde vært innbrudd i naboleiligheten og jeg hadde vært så heldig av å ha delt en heistur med den som skulle vise seg være tyven. Vi gikk ned i kjelleren, i et rom uten vinduer. De visste meg bilder av diverse menn med bart og forventet at jeg skulle kjenne ham igjen. Jeg var litt redd, men samtidig litt spent og følte at min hukommelse var en viktig verktøy til å få rettferdighet på plass.
På vei ut av det lille, mørke rommet falt øynene mine på et stort kart av min by. Politifolket hadde tatt på fargestifter på interessante plasser, blant annet der jeg bodde. Vi som bodde i de blå blokkene hadde nemlig en alternativ forståelse av rettferdighet.
Først og fremst: vi var fattige. Mange av foreldrene våre hadde vært i fengsel, noen dealet narkotika, og mange av oss skulle følge etter om ikke så lenge. Jeg fikk i starten ikke lov å leke med disse barna, men etterhvert så bestemte foreldrene mine at jeg hadde hatt det bra av å omgåes andre barn. Jeg som eller bare satt hjem og leste, skrev små noveller og tegnet.
Jeg begynte så smått ved å sparke fotball, jeg var en av guttene. Vi sparket fotball blant parkerte biler, vi datt på asfalten og slåss om vi ble uenige. Det var mye slåssing, i min barndom. Ingen voksne passet på oss, så vi kunne finne på mye rart. En gang vi skulle sette noen stein til å markere mål, og vi begynte å kaste stein til hverandre. Hodet til min yngre bror måtte syes på sykehuset etter det. En annen gang så drev en venn av oss å lekte med en fotball alene på en bensinstasjon, mens faren fylte drivstoff. Når ballen rullet midt på veien så var han så vant til å løpe etter den før bilene kom at han ikke trodde det kunne gå galt. Han rakk ikke sykehuset en gang. Husker at samme kveld satt vi barna i hagen og snakket sammen med en stemme som var uvanlig lav, for oss å være. Jeg tror at det var da jeg begynte å tvile på at rettferdigheten fantes, eller at det ordet hadde en absolutt, lik verdi for alle. Jeg var 8 år.
Vi var fattige, og noen av oss begynte å stjele. De stjelte fra de
rike, så var det på en måte ok. De stjelte fra de som hadde stjelt før,
de stjelte tyvegods, så ble minus og minus pluss. Rettferdighet var på
plass igjen, mente vi da. Ingen av oss var onde, vi elsket hverandre, og
vi støttet hverandre i alt vi drev på med. Jeg som var flinkest på
skolen hjalp alle de som trengte det, og fikk en pizzabit i ny og ne som
betaling. En gang jeg datt med mopeden min så fikset de alle delene jeg
hadde ødelagt på noen få timer, uten å spørre om noe. De hadde alt jeg
trengte i garasjen sin, Gud vet hvor alt dette kom fra, og jeg måtte
bare levere mopeden og hente den senere på kvelden.
Vi var mange, og vi var sterke sammen. På tross til alt dette følte jeg ofte at jeg ikke passet helt inn. Jeg leste filosofi bøker når ingen så på, kunne matte uten å blunke og begynte aldri å røyke eller å ruse meg. De så på meg som et rart dyr, men de var glad i meg for det, på deres egen måte. Når jeg fylte 18 og fikk stipend for å flytte til Roma og studere fysikk det var som om alle forventet det. Vi hilset ikke engang på hverandre, selv om jeg visste at jeg skulle aldri komme tilbake. Jeg hater å si adjø, det føler så definitivt. Det var i 1995.
Det gikk mange år før facebook kom, og med facebook begynte jeg å se gamle ansikt igjen. De fleste har giftet seg og har et normalt liv, noen har blitt narkomane og noen har dødd. De var ikke flinke å skrive da, de har ikke blitt noe særlig flinkere å skrive på sosiale medier nå heller. De deler bilder, og bildene snakker i stede for dem, bildene forteller historier.
Så var det denne historien her jeg egentlig ville snakke om nå. Historien om en gutt jeg ble kjent med da jeg jobbet på pub, han var en god venn av en som jobbet med meg og var ofte innom for en øl eller to. Har var smart, litt hyperaktiv og fant alltid på mye rart og morsomt. Du hadde en følelse av hele byen kjente han. Mest av alt likte han å slåss, derfor var han en av de beste boksere i byen. Den gamle treneren hans var så stolt av han. Jeg møtte han sist for et par år siden, vi satt og spiste lunsj på en uterestaurant og han var så nysgjerrig om mitt liv i Norge, han spurte om alt mulig og hadde store øyne som strålte drømmer og forundring. Han sa at han ønsket å komme på besøk en dag, men igjen: alle mine gamle venner sier det når de møter meg, og det er veldig få som har råd eller ork til det. Det gikk ikke lenge før han hadde den sprudlende ideen om å prøve å melke penger ut av en gullsmed han kjente. Han dro ned til butikken og truet han med bank, selvsagt. Når politiet kom så fikk dem ikke tatt han heller, for han banket dritten ut av begge politibetjentene og stakk av. Men når alle kjenner deg så er det ikke lett å forsvinne, så ble han fengslet noen få dager senere. Han ble frigjort for noen måneder siden, og da var det stor fest, med alle vennene hans som hadde ventet lojalt utenfor murene, og som aldri hadde sluttet å fortelle han historier og morsomme ting på facebook siden hans, selv om han ikke hadde tilgang til det. Han delte en selfie der han smilte utenfor fengselet, han dro tilbake til boksegymmen og fortsatte som ingenting hadde skjedd. Gærning, ass. På kveld så dro han på pubben og tok seg et par øl. Alt var normal igjen. Helt til fredag, da hjertet hans plutselig stoppet.
Og da vil jeg avslutte ved å gå tilbake til rettferdigheten, siden jeg lurer fælt på om det går ann å dømme en person ut i fra hans ukorrekte handlinger, når denne personen er så mye elsket at det renner over. Jeg lurer på om det er lov å ha en 360 grader synspunkt om en person, når denne personen alltid har hatt fine ord til en og enhver, når han har på sin måte alltid vært generøs og modig, eller om det er det bare den ene handlingen som skal brukes til å definere han, Og ja, han var litt gal, arrogant, men igjen, hva er å foretrekke: A4 liv med barn, hus og fin bil eller å brenne raskt og forsvinne med et pang? Han ble 38, han løpte hele veien, og nå er det slutt. Jeg skal alltid huske han med de store barneøyne sine da jeg fortalte ham om Norge, snømåking og at bilene stopper ved gangfelt når du skal krysse veien.
Jeg var i starten av tenåringene mine, det hadde vært innbrudd i naboleiligheten og jeg hadde vært så heldig av å ha delt en heistur med den som skulle vise seg være tyven. Vi gikk ned i kjelleren, i et rom uten vinduer. De visste meg bilder av diverse menn med bart og forventet at jeg skulle kjenne ham igjen. Jeg var litt redd, men samtidig litt spent og følte at min hukommelse var en viktig verktøy til å få rettferdighet på plass.
På vei ut av det lille, mørke rommet falt øynene mine på et stort kart av min by. Politifolket hadde tatt på fargestifter på interessante plasser, blant annet der jeg bodde. Vi som bodde i de blå blokkene hadde nemlig en alternativ forståelse av rettferdighet.
Først og fremst: vi var fattige. Mange av foreldrene våre hadde vært i fengsel, noen dealet narkotika, og mange av oss skulle følge etter om ikke så lenge. Jeg fikk i starten ikke lov å leke med disse barna, men etterhvert så bestemte foreldrene mine at jeg hadde hatt det bra av å omgåes andre barn. Jeg som eller bare satt hjem og leste, skrev små noveller og tegnet.
Jeg begynte så smått ved å sparke fotball, jeg var en av guttene. Vi sparket fotball blant parkerte biler, vi datt på asfalten og slåss om vi ble uenige. Det var mye slåssing, i min barndom. Ingen voksne passet på oss, så vi kunne finne på mye rart. En gang vi skulle sette noen stein til å markere mål, og vi begynte å kaste stein til hverandre. Hodet til min yngre bror måtte syes på sykehuset etter det. En annen gang så drev en venn av oss å lekte med en fotball alene på en bensinstasjon, mens faren fylte drivstoff. Når ballen rullet midt på veien så var han så vant til å løpe etter den før bilene kom at han ikke trodde det kunne gå galt. Han rakk ikke sykehuset en gang. Husker at samme kveld satt vi barna i hagen og snakket sammen med en stemme som var uvanlig lav, for oss å være. Jeg tror at det var da jeg begynte å tvile på at rettferdigheten fantes, eller at det ordet hadde en absolutt, lik verdi for alle. Jeg var 8 år.
Vi var mange, og vi var sterke sammen. På tross til alt dette følte jeg ofte at jeg ikke passet helt inn. Jeg leste filosofi bøker når ingen så på, kunne matte uten å blunke og begynte aldri å røyke eller å ruse meg. De så på meg som et rart dyr, men de var glad i meg for det, på deres egen måte. Når jeg fylte 18 og fikk stipend for å flytte til Roma og studere fysikk det var som om alle forventet det. Vi hilset ikke engang på hverandre, selv om jeg visste at jeg skulle aldri komme tilbake. Jeg hater å si adjø, det føler så definitivt. Det var i 1995.
Det gikk mange år før facebook kom, og med facebook begynte jeg å se gamle ansikt igjen. De fleste har giftet seg og har et normalt liv, noen har blitt narkomane og noen har dødd. De var ikke flinke å skrive da, de har ikke blitt noe særlig flinkere å skrive på sosiale medier nå heller. De deler bilder, og bildene snakker i stede for dem, bildene forteller historier.
Så var det denne historien her jeg egentlig ville snakke om nå. Historien om en gutt jeg ble kjent med da jeg jobbet på pub, han var en god venn av en som jobbet med meg og var ofte innom for en øl eller to. Har var smart, litt hyperaktiv og fant alltid på mye rart og morsomt. Du hadde en følelse av hele byen kjente han. Mest av alt likte han å slåss, derfor var han en av de beste boksere i byen. Den gamle treneren hans var så stolt av han. Jeg møtte han sist for et par år siden, vi satt og spiste lunsj på en uterestaurant og han var så nysgjerrig om mitt liv i Norge, han spurte om alt mulig og hadde store øyne som strålte drømmer og forundring. Han sa at han ønsket å komme på besøk en dag, men igjen: alle mine gamle venner sier det når de møter meg, og det er veldig få som har råd eller ork til det. Det gikk ikke lenge før han hadde den sprudlende ideen om å prøve å melke penger ut av en gullsmed han kjente. Han dro ned til butikken og truet han med bank, selvsagt. Når politiet kom så fikk dem ikke tatt han heller, for han banket dritten ut av begge politibetjentene og stakk av. Men når alle kjenner deg så er det ikke lett å forsvinne, så ble han fengslet noen få dager senere. Han ble frigjort for noen måneder siden, og da var det stor fest, med alle vennene hans som hadde ventet lojalt utenfor murene, og som aldri hadde sluttet å fortelle han historier og morsomme ting på facebook siden hans, selv om han ikke hadde tilgang til det. Han delte en selfie der han smilte utenfor fengselet, han dro tilbake til boksegymmen og fortsatte som ingenting hadde skjedd. Gærning, ass. På kveld så dro han på pubben og tok seg et par øl. Alt var normal igjen. Helt til fredag, da hjertet hans plutselig stoppet.
Og da vil jeg avslutte ved å gå tilbake til rettferdigheten, siden jeg lurer fælt på om det går ann å dømme en person ut i fra hans ukorrekte handlinger, når denne personen er så mye elsket at det renner over. Jeg lurer på om det er lov å ha en 360 grader synspunkt om en person, når denne personen alltid har hatt fine ord til en og enhver, når han har på sin måte alltid vært generøs og modig, eller om det er det bare den ene handlingen som skal brukes til å definere han, Og ja, han var litt gal, arrogant, men igjen, hva er å foretrekke: A4 liv med barn, hus og fin bil eller å brenne raskt og forsvinne med et pang? Han ble 38, han løpte hele veien, og nå er det slutt. Jeg skal alltid huske han med de store barneøyne sine da jeg fortalte ham om Norge, snømåking og at bilene stopper ved gangfelt når du skal krysse veien.
