Fotografen Anna Maria Gentili fortsetter hennes reise i Jantelovens mørke verden.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så heldig av å få lov til å treffe en slik person. En jente så sterk at både mobbing, sykdommer og vold hun opplevde ble skygget av hennes egen styrke.
Jeg ble så inspirert at jeg måtte bare spørre om hun ville være med på dette prosjektet.
Guess what: hun sa ja.
Trish ble født en dag i desember på andre siden av Atlanterhavet. Hun bodde i Canada første del av livet der hun allerede opplevde den følelsen av å bli mobbet og ekskludert. Hun valgte å satse på trening og utdanning for å komme seg gjennom sine første 21 år. Så flyttet hun til Norge.
Når jeg først møtte henne ble jeg blindet av hennes lys. Hun var så selvsikker, vakker og flink at jeg ikke kunne forestille meg den lange, vanskelige veien hun hadde gått. Etter hvert fortalte hun meg alt det hun hadde gjennomgått. Hun hadde opplevd mobbing,
vold og hadde nå fått beskjed at hun måtte starte en vanskelig vei gjennom operasjoner og cellegift.
Dette gjorde slik at jeg kunne ikke holde tilbake det behovet lenger. Behovet å fortelle andre om hennes kamp og om hvordan hun har ikke sluttet å føle seg levende. Norge skulle vise seg å ikke være et bedre sted å bo for Trish. Hun kom fra en kultur der individualisme er satt i fokus og barna blir oppfordret til å dyrke sine egenskaper.
Kræsjen med Janteloven, der de som har en spesiell klesstil eller levemåte blir sett ned på, var hardt og uforventet.
Dette gjenspeilet seg også på Universitet, der hun følte at den mestringsfølelse hun overlevde på
i Canada var lammet av utdanningsystemet. Foreldrene til Trish ble begge syke og døde i løpet av noen få år, fortalte hun meg, så hun måtte bare fortsette videre alene.
Oslo er en stor by, der det er lett å føle seg ensom selv med mye folk rundt. Vi dro til Ekeberg, der Munch for mange år siden hadde følt seg slikt. Det var litt stille mellom oss, til å begynne med, stemningen var litt dystert, men til slutt fikk vi tatt mange fine bilder, spesielt når sola kom seg
ut av skyene.
Naturen har alltid spilt en stor rolle i Trish sitt liv. Helt siden hun var liten har familien hennes tatt henne med på camping og skogstur. Hun føler seg hjemme når hun er i kontakt med naturen.
Hun praktiserer også mange forskjellige aktiviteter, som går fra snowboarding til klippehopping.
Hennes utdanning i miljøvitenskap (spes. i elver og innsjøer) fører til at hun driver også med fridykking og snorkeling Når hun er ute i naturen finner hun sin indre ro og klarer å la være å tenke på hennes sykdom.
Trish har nylig fått bekreftet at hun har arvet en gendefekt, den samme som har tatt bort foreldrene hennes. Hun har allerede vært gjennom en rekke operasjoner, cellegift kur og har allerede flere inngrep som venter.
Dette har ikke stoppet henne.
Musikken har alltid fylt opp miljøet Trish har levd i. Mora hennes var en anerkjent pianist tilbake
i Canada, og hun har studert både piano og saxofon som barn. Så ble hun kjent med heavy metal og begynte å spille gitar, bass og tromme. Det siste satset hun mest på og fortsatt i dag spiller hun i flere band. Hun har også flere avstands musikkprosjekter.
Heavy metal miljøet i Norge har tatt henne godt i mot, og hun føler hun har endelig funnet noen hun kan stole på. Jeg håper at Trish sin historie kan inspirere mange av de som føler seg svekket av livet og trøkt ned av andre.
Hun har inspirert meg, og jeg er veldig takknemlig for at hun kom i mitt liv. Det var en varm junidag og hun sklei så stille inn at jeg nesten ikke merket det en gang.
Det skulle vise seg at mitt synspunkt om livet skulle bli forandret for alltid takket være henne.
“She is like a flower, growing up from
below the pavement.
Beautiful, fragile but determined.”
